Jeg vil også si litt om hvorfor det ble akkurat Tuffy, og også beskrive et par ting som hun har fått meg til å tenke på etter at hun ble hentet opp fra postkassen min den 14. oktober (noe som vil si at vi i skrivende stund har bodd sammen i litt over en uke).
Vi begynner med begynnelsen: Jeg fant ut om Lunafigurene via Sara Togstad (@vilkensara på instagram, hun gjør bl.a. podcasten Karin & Sara, som jeg oppdaget i sommer) da hun la opp et bilde av sine tre barn med deres nye Lunafigurer på sin instagramside.
Hun la ved en kommentar til bildet som dreide seg om dette å se det positive i det at alle, på samme måte som Lunafigurene, er ulike og unike. Dette er tanker som faller i god jord hos meg, for jeg tenker ofte over hvor sørgelig det er at vi tenderer til å gjøre de rommene vi beveger oss innenfor i livene våre så smale.
At de kategoriene vi lager, hva vi regner som normalt eller naturlig, ofte har så trange rammer at mange føler seg utilpass der. Jeg tenker da på ting som hva som kan høre hjemme innenfor hvilket kjønn eller innenfor en bestemt alder, på hva som regnes som sykt eller friskt eller bare generelt normalt.
Presset for å passe inn, eller følelsen av mislykkethet om man ikke gjør det, oppleves for enkelte som en veldig negativ stemme i hverdagen, og ofte ligger mangelen på evnen til å se verdien i det at vi er forskjellige i bunnen, tror jeg.
Det at vi ikke evner å se ulikhet som noe som kan være bra synes altså å føre med seg en mengde helt unødig lidelse for mange.
Men likevel er det slik at tanker om flere eller løsere definerte kategorier sitter langt inne hos en del mennesker. Som et veldig enkelt eksempel kan man tenke på det at enkelte makter å bli genuint sinte for et lite ord som «hen», et ord som er superpraktisk og som kan letne hverdagen for mange av oss. I tillegg er det et ord som de som allerede føler seg komfortable med «han» og «hun» ikke egentlig påvirkes nevneverdig av – de trenger jo ikke bruke det om seg selv.
Om vi bare kunne fri oss noe fra noen av de unyttige kategoriene vi trykker ned over hodene på oss selv og andre, og våge å se det som da oppstår som muligheter, heller enn som plagsomt kaos og uryddighet, kunne mange kanskje få det bedre?
Samme kveld skrev jeg noen ord på instagram om hvorfor jeg valgte nettopp denne figuren. Jeg skrev det på svensk, som jeg av og til gjør, litt uvisst av hvilken grunn:
Kanske kan hon lindra ångesten över vikten lite. Jag har köpt några stora kläder i dag. Jag är så trött på allt självhat. Så trött på att självkänsla og min värde som människa beror så mycket på vikten. Vem fick mig att tänka så? Varför får dom fortfarande lov att stjäla delar av mitt liv?
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser store deler av livet, og syntes det virket herlig å ha en liten figur som ikke brydde seg om det der. Akkurat hvor lite Tuffy anerkjenner vekten som et problem fikk jeg bekreftet da hun ble pakket opp og jeg fikk lese hele beskrivelsen.
Tenk om hun kan lære meg å bli litt mer som henne, at jeg heller enn å bekymre meg for tallet på vekten, kunne investert i elastiske klær, latt vekt være vekt, og heller brydd meg om andre og viktigere ting!
Den første dagen tok jeg Tuffy med ut, for å vise henne byen. Hun fikk sitte i vesken, slik at hun kunne se ut. Vi kjørte buss og bybane og var innom en bokhandel, og vi koste oss og funderte over livet i solskinnet. (Jeg tok masse bilder av oss, og la ut noen av dem på instagram om kvelden.)
Hun fikk også være med meg på sykehuset, for jeg hadde en avtale der, men da fikk hun ligge helt nedi vesken. Men hvorfor ble vi enige om at det var best sånn? Var det slik at det var greit for meg å være hun med kosedyret hengende ut av vesken så lenge det bare var ute blant ukjente, men så snart jeg skulle inn og snakke med folk og på noe vis vurderes så ble det vanskelig? For hvilke signaler sender man egentlig som voksen med kosedyr i vesken?
Da jeg ble bedt om å skrive dette gjesteinnlegget kom jeg til å tenke på den norske filosofen Arne Næss og hans årelange forhold til tøygrisen Timotei.
Timotei levde sammen med Arne og konen hans Kit-Fai fra 1991, de var som en liten familie.
Da Arne døde satt Timotei oppe på kistelokket i begravelsen for å si farvel, men før det fikk de nesten 20 år sammen.
Petter Mejlænder har skrevet en bok om dem som heter «Den lille filosofen.
Historien om Arne Næss og tøygrisen Timotei», i tillegg skrev Arne og Petter Mejlænder flere kåserier sammen, bl.a. «Å leke med dukker», hvor det argumenteres for at voksnes lek med eller interaksjon med dukker, tøydyr og lignende kan være noe positivt.
«Å leke med dukker» et kåseri av Petter Mejlænder i samarbeid med Arne Næss
Klicka här för ljudfil
Et av de mer kjente utsagnene til Arne Næss er hans svar da han ble spurt om hvorfor han begynte å klatre.
Han skal da ha svart «Det er ikke jeg som har begynt, det er dere som har sluttet.» (Her siterer jeg fritt etter hukommelsen, men jeg mener at innholdet skal stemme.)
Hva er det som gjør at vi slutter å gjøre enkelte ting vi likte å gjøre i barndommen, selv om vi egentlig ikke vil? Jeg snakker altså ikke om de tingene vi slutter med fordi de ikke er interessante for oss nå eller fordi vi ikke finner glede i dem lenger, jeg snakker om de tingene vi slutter med fordi vi føler vi må, «fordi vi er voksne»!
Hvorfor har vi sluttet å klatre? Hvorfor har vi sluttet å leke? Eller har vi det? Ligger Homo Ludens – det lekende mennesket hele tiden i bakgrunnen, og bare venter på å få slippe til?
Poenget mitt er kanskje: hvorfor skal jeg late som om jeg er «voksen» - med alt det innebærer, om det samtidig skulle innebære å kutte ut såkalte barnslige ting som kan gi gleder i hverdagen?
Enkle ting som å sitte i et tre nede i Gamle Bergen og høre på lydbok når været er fint. Det gjør jeg ganske ofte.
Enkle ting som å ta med Tuffy på kontoret, og la henne få låne ekstrabrillene slik at hun kan få lese Kripkes «Naming and Necessity» sittende i bokhyllen en hel dag. Det gjorde jeg i går, og jeg måtte smile hver gang jeg så bort på henne.
Heller enn å anstrenge meg for å leke voksen, kan jeg akseptere og gjøre de tingene voksenlivet krever av meg av ansvar, alvor og håndtering av store og små vansker, men samtidig ta med meg de tingene fra barndommen som er verdifulle for meg.
Og jeg vil etter beste evne slutte å være flau eller skjemmes over ting som gir meg glede i livet.
Jeg har levd på jorden i 32 år, alltid omgitt av venner som er lagt av tøy og fylt med vatt, og jeg akter ikke å slutte nå! Den vennen jeg har hatt lengst er en sliten tøyskunk som jeg har bodd sammen med siden han ble pakket opp julen 1982.
Han heter Are og har lite pels igjen, men desto mer visdom i sine knuste øyne og sin slunkne kropp – en kropp som har fanget opp mange tårer. Han har sett mye og hørt mye, og muligens blitt litt mer blasert i løpet av tiden som har gått, så han er i alle fall ikke interessert i å sitte på kontoret og lese Kripke når han heller kan være hjemme og gjøre hva det nå enn er han gjør. Han har tross alt sett tre verdensdeler, som han gjerne også påpeker.
Men han er verdens mest trofaste venn – som Tuffy også har fått bli kjent med nå.
Jeg håper at folk elsker sine Lunafigurer helt i stykker, slik jeg har gjort med Are, og jeg håper Tuffy også en dag trenger et sting eller to, eller at leddene løsner litt eller noe sånt – for i kosedyrenes verden er dette tegn på kjærlighet.
Å være elsket kan her blant annet gi seg utslag i at vatten tyter ut og at den opprinnelige blåfargen i øynene dine vaskes vekk.
Jeg tror fantasien er viktige for oss mennesker, og energien jeg kunne brukt på å late som jeg er voksen kan jeg heller bruke på å late som mye gøyere ting!
Bussen hjem fra jobb kan bli et romskip, og Tuffy og jeg kan se ut gjennom vinduet og ned på jorden og alle menneskene og tøydyrene der nede.
Også kan vi rope (inni oss): «Dere er kjempefine, ikke slutt å klatre!»
Med hilsen fra Ragnhild Iveranna og Tuffy
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar
Jag blir jätteglad om du vill skriva en rad, eller två! Jag svarar på kommentarerna i min egen blogg, så glöm inte bort att återkomma!